Hovedmeny
Historikk
Historikk 1950-2000 Samlet og bearbeidet av Kjell Andresen
Forord.
Norsk Våpenhistorisk Selskap's historie slik beskrevet i det følgende er til dels skrevet i et språk og med en rettskrivning fra den første tiden. Senere blir språket mer moderne. Dette gjenspeiler Selskapets ønske om å ta vare på de tradisjoner våre stiftere etterlot seg samtidig som man ønsker å modernisere virksomheten i pakt med tiden.

Innledningen.
«Undertegnede innbyr herved til stiftelsen av et våpenhistorisk selskap. Formålet er å danne en sammenslutning av personer og institusjoner som interesserer seg for våpen-, uniforms- og drakthistorie, og som gjennom sammenkomster, publikasjoner og lignende vil søke å utbre kjennskap til våpnenes, fanenes, draktenes og uniformenes utvikling gjennom tidene, med særlig henblikk på den kulturelle og historiske verdi. Det er interessen for disse saker som bør være det eneste krav til medlemmene - hverken særlige kunnskaper eller det å være samler er noen betingelse.» Slik lød innbydelsesbrevet undertegnet Jacob I. Mathiesen og F.C. Skaar til et stiftelsesmøte som skulle avholdes tirsdag 7. november 1950.

Starten
Det navn vi fremfor alt forbinder med stiftelsen av Norsk Våpenhistorisk Selskap, er oberstløytnant Fritz C. Skaar. Han hadde, som bestyrer av Hærmuseet, god kontakt med militær- og våpenhistorisk interesserte personer og med våpensamlere. Det var ikke så mange den gangen, etter 5 års okkupasjon. Oppmerksomheten og økonomien hadde nok helst konsentrert seg om de mer livs-nødvendige ting. En del våpensamlinger hadde vel også gått i oppløsning som følge av okkupantenes påbud om innlevering av såvel skytevåpen som blankvåpen. I andre tilfelle var samlinger blitt beslaglagt etter at eieren var arrestert eller hadde flyktet fra landet. Vi merker jo tydelig den dag i dag at det er forholdsvis små mengder eldre våpen her i landet. Nei, det fantes så menn ikke noe våpenhistorisk miljø i Oslo eller andre deler av landet på den tiden, og grunnlaget for stiftelsen av et våpenhistorisk selskap kunne synes magert. «Skal vi gjøre alvor av å stifte et våpenhistorisk selskap?» skriver han i et brev til Jacob I. Mathiesen, noe som understreker at de to tydeligvis allerede har diskutert spørsmålet. . Det er lett å forestå hvorfor Skaar henvendte seg til Jacob I. Mathiesen som han anså for å være blandt dem av hans bekjente som på den tiden forsto seg en del på gamle våpen og uniformer. Mathiesen hadde i flere år på eget initiativ studert og katalogisert våpen og militæreffekter ved en rekke museer omkring i landet. Mens han var ansatt ved Stavanger Museum sto han som forfatter av en detaljert oversikt over museets våpensamling med en nærmere vurdering av enkelte gjenstander av spesiell interesse.

Stiftelsen fant sted 7 november 1950
Blant stifterne finner vi mange som også senere hadde en aktiv rolle i driften av Selskapet: Oblt. F.C. Skaar, J.I.Mathiesen, Dir. Gudolf Andersen, Fru Marja Hedberg Braathen, Dr. phil. Engelstad, Dir. Harald Hals II, Prof. dr.phil. Hougen og oberstene Ravnsberg, Schiøtz og Zimmer. Den påfølgende dag ble følgende orientering sendt ut: En medlemsliste datert samme dag viser 21 navn, hvilket jo tyder på at innbyderne hadde gjort en grundig vervingsinnsats. Den konstituerende generalforsamling tråtte sammen fredag 1. desember 1950 hjemme hos fru Marja og skipsreder Ludv. G. Braathen i Kristinelundsvei på Frogner. Etter behandling av statutter, valg og kontingent, holdt Oblt. Skaar Selskapets første foredrag med demonstrasjon av våpen: ”Zinclairsabler”. Etter møtet inviterte fru og skips reder Braathen medlemmene til en enkel soupé. Tyve damer og herrer deltok ved denne spesielle anledning og Skaar kunne meddele at det nye selskap hadde fått tilslutning fra i alt 69 personer og institusjoner hvorav en del fra våre naboland. Det første styret bestod av Oblt. Skaar som formann, med kammerherre Richard Andvord, fru Marja Hedberg Braathen, dir Hals II og Jacob I. Mathiesen i de øvrige styre funksjoner. Direktør Gudolf Andersen, innehaver av H. Larsens børsemakerforretning, ble valgt til revisor.

Den første tiden
Det kan ikke spores noen stor møteaktivitet i den påfølgende tid, men et par-tre sammenkomster ble det jo. Møtestedene varierte noe. Enkelte ganger åpnet skipsreder Braathen gjestfritt sitt hjem og da ble det gjerne stort fremmøte. Kunstindustrimuseet hørte også til blandt de steder som ga sammenkomstene en spesiell intim atmosfære. De som deltok forteller enda om den spesielle stemningen ved aftenens taffel der, til bords i den gamle Løkke-salen med levende lyskandelabre, gammelt porselen, funklende glass og 1700-talls sølvbestikk fra museets samlinger. Det var kanskje ikke så mange deltakere på den tiden, helst en 10-15 av Selskapets medlemmer. Oslo Bymuseum på Frogner og Universitetets Oldsakssamling i Fredriksgate var også enkelte ganger samlingsted for møtene. Etter hvert fikk imidlertid Oslo Militære Samfund mer status som hovedlokaler for Selskapets sammenkomster, - med et par avstikkere til restaurant Grotten I Wergelandsveien. Det ble kanskje ikke snakket så meget våpen ved taffelet den gang. Blandt medlemmene var det igrunnen få samlere. De fleste var mer interessert i stoffets kulturhistoriske aspekter, og de satte pris på å høre om tidstypiske konstruksjoner. Fagkunnskapen når det gjaldt eldre våpen var utvilsomt meget svak hos de enkelte norske medlemmer.

Den videre driften.
Selskapet fikk ikke lenge beholde sin stifter og første formann. Oberstløytnant Skaar døde 5. mai 1952 og dermed var den egentlige drivkraften i virksomheten borte før noen andre hadde forutsetninger for å lede en våpenhistorisk møteaktivitet. Det hersket imidlertid almen tilfredshet da kammerherre R. Andvord samtykket i å overta det formannsvervet som ingen andre våget seg på. Han ga imidlertid uttrykk for at det skjedde utelukkende for å redde Selskapet fra å gå i oppløsning. Det kan som en kuriositet nevnes at R. Andvord også er registrert som medlem nr. l Norsk Våpenhistorisk Selskap, kanskje mest fordi navnet begynner med en A. En del år ble det utvist en meget begrenset møteaktivitet. Det forekom bare 2 møter i perioden 1952 til 1954, inntil den nye bestyrer på Hær-museet, Oberst Johannes Schiøtz lot seg velge til formann. Selskapets aktivitet begynte langsomt å øke igjen, med tre årlige sammenkomster og foredrag i de følgende par årene, - inntil oberst Schiøtz i sin tur gikk bort på vårparten 1957. Under oberst Schiøtz sykdom og frem til generalforsamlingen fungerte fru Marja Hedberg Braathen som formann i egenskap av viseformann. På generalforsamlingen 5. april 1957 ble sivilingeniør Jon Sv. Dahl valgt til formann og dermed begynte virksomheten å skyte fart. Interessen for gamle våpen var tydelig økende og vervingen av nye medlemmer - noe man gikk hardt inn for på denne tiden f.eks. ved at studenter og vernepliktige fikk halv kontigent, - lot intet tilbake å ønske. Medlemstallet som de første fem årene hadde holdt seg relativt stabilt på 60-80 mer eller mindre aktive, var i 1958 steget til 121, herav en tilvekst på 48 i foregående regnskapsår. Dette er en tendens som tydelig har fortsatt slik kurven for utviklingen i medlemstallet frem til i dag viser. Det bør i sammenhengen nevnes at Selskapet pr 1/1-2000 hadde 413 medlemmer, hvorav 29 livsvarige medlemmer, 3 korresponderende, 2 suspenderte og 9 æresmedlemmer samt 35 registrerte pensjonister. Æresmedlemmene er følgende: E. Akselson, Jon Sv. Dahl, T. Gamst, , Elisabeth Holm, E. Eyvang, Karl W. Høgler, Jan E. Martinsen, Kjell Ø. Andresen og Arvid Klyphaugen.

Nye medlemmer
Alle norske borgere kan bli medlem av Norsk Våpenhistorisk Selskap. For å opprettholde Selskapets høye nivå med hensyn til medlemmenes seriøsitet på et sensitivt område som våpen, stilles imidlertid krav til nye medlemmer. Dette også med tanke på forholdet til myndigheter og Forsvarsmuseet. Før man kan søke om medlemskap, går man som Selskapets gjest i 1-2 år, enten ved møtene i Oslo eller ved en av Selskapets mange lokalforeninger. I denne perioden vil man få et inntrykk av om et eventuelt medlemskap gir gjensidig utbytte. Deretter sender man en søknad som må anbefales av 2 medlemmer (faddere). Deretter er normal behandlingstid 8-12 måneder. En medlemskapskomite med to medlemmer valgt på Generalforsamling vurderer innkommende søknader og avgir en innstilling til Styret for besluttning. Styret har med bakgrunn i Vedtektene dessuten anledning til å ekskludere medlemmer som handler mot Selskapets interesser.
 
Selskapets aktiviteter.
Mange av Selskapets aktiviteter startet allerede fra begynnelsen i 1950 og noen etter modell av virksomheten i Dansk Våbenhistorisk Selskab. Imidlertid er det viktig at aktivitetene utvikler seg i tråd med medlemmene og deres ønsker. Det har derfor med jevne mellomrom vært avholdt spørreundersøkelser for å finne medlemmenes standpunkt i forskjellige saker, senest ble dette gjennomført i 1997.

Foredrag.
Til å begynne med var det først og fremst foredragene som preget sammenkomstene. Som nevnt tidligere var den første foredragsholder etter stiftelsen, Hærmuseets bestyrer Oblt. Skaar som snakket om de såkalte «Sinclairsabler». Ellers var det foredragsholdere fra nabolandene, enten museumsfolk eller medlemmer av de våpenhistoriske selskaper der. Da Selskapets aktiviteter begynte å skyte fart i slutten av 50-årene opptråtte etterhvert også Selskapets vanlige medlemmer på podiet under ett og annet møte. De viste en tydelig tendens til å opparbeide seg våpenhistorisk kunnskap. Foredragsvirksomheten i Selskapet og de impulser man fikk på sammenkomstene vekket utvilsomt interessen for selvstudium og faglig diskusjon. Medlemmenes økende og aktive deltakelse i Selskapets virksomheter ble spesielt merkbar blandt de den gang yngre medlemmer som i stadig større utstrekning kom til å lede Selskapet. Foredragene er den dag i dag hoved bestandelen og ryggraden i virksomheten. Den ekspertise som er opparbeidet innen Selskapet kompletteres med foredragsholdere med kunnskap, opplevelser eller erfaring som medlemmene får nyte godt av.

MtM startet i 1957.
Publikasjonen «Meddelelser til medlemmene» så dagens lys på vårparten 1957. I de første årene var det den daværende formann, Jon Sv. Dahl og sekretæren stud.mag.art. Pål Hougen som var redaktører. Det var en mengde stoff å øse av og hovedtanken var at medlemmer som ikke hadde anledning til å komme på møtene skulle få fyldige referat. Det største problemet var trykkingen som jo helst ikke skulle medføre pengeutlegg. Også her nød man godt av skipsreder Braathen's velvilje, og en rekke utgaver av MtM ble på denne tiden mangfoldiggjort på rederiets kontor. Den gang inneholdt møtereferatene også en liste over fremmøtte deltakere, - noe som er morsom lesning 30 år senere. MtM har vært utgitt hele tiden siden med vekslende intervaller. Etter hvert tjener disse publikasjonene ikke bare som meddelelse til medlemmene, men fordi kopi av alle tidligere eksemplarer befinner seg i Selskapets eie, også som en verdifull del av Selskapets historie. Med sine referater av foredragene fra tidligere tider, representerer MtM også verdifull våpenhistorisk innformasjon. Det må derfor være et håp og et ønske at det også i fremtiden finnes krefter som vil føre dette arbeidet videre.
 

Utflukter.
Fordi ikke bare personer, men også institusjoner har anledning til å være medlemmer i Norsk Våpenhistorisk Selskap, har man opp gjennom årene kunnet arrangere medlemsutflukter til interessante, kultur- og våpenhistoriske mål. Disse utfluktene ble gjerne lagt til den lyse årstiden med Eidsvollsbygningen, Oscarsborg festning, Kongsberg våpenfabrikks bedriftsmuseum, Flymuseet på Gardermoen, Fredriksten festning, Røed hovedgård, Marinemuseet i Horten som eksempler på hyggelige og lærerike besøkssteder, der familien som regel også kunne delta.
 
VÃ¥pensamlerens 5 minutter.
Omtrent samtidig med at MtM så dagens lys i 1957, ble programposten «Våpensamlerens fem minutter» introdusert på møtene. Dette var et rent plagiat av våre danske kollegers lærerike møte-innslag. Programposten lever som bekjent i beste velgående den dag i dag 43 år senere. Det er derfor ikke få praktstykker fra medlemmenes samlinger som er blitt vist frem gjennom årene fulgt av korte redegjørelser fra eierne.
 
Auksjoner.
Selv om det å være samler ikke er noen betingelse for medlemskap i Selskapet, er det naturlig at medlemmene, når de hører om og ser, vakre våpen av kulturhistorisk verdi får lyst til å eie slike gjenstander. Det har derfor i alle år vært stor interesse for auksjoner i eller utenfor Selskapet. For å minne om at årene går og prisene med, kan det være av interesse å nevne noen priser fra en auksjon 9. mai 1957 hos Oslo Auktionsforretning: - Sinclairsabler kr. 170,-til kr.215,- - Stakevåpen bl.a. norske hellebarder kr. 100,-til kr.150,- - Flintlåsgeværer kr.145,- til kr.205,- - Hjullåsgeværer kr.320,- -Orientalske snapplåsgeværer med perlemorsutsmykning kr. 280,- -Flintlåspistoler, sivile og militære kr.145,-til kr.170,- -32 døllebajonetter for kr.3,-pr.stk. Akk ja - det var den gang.
 
VÃ¥penting
Etter hvert er det blitt et fast innslag at ett møte i året vies våpenting. Dette er en tradisjon fra den gangen vi hadde bondebevæpning i Norge. Bøndene var pålagt å ha en viss type og et visst antall våpen. For å kontrollere dette måtte de en gang i året møte og vise våpnene for kongen. For NVS betyr dette at medlemmene tar med et utvalg fra egne samlinger slik at alle som vil får anledning til å beskue de forskjellige gjenstander. Etter endt ting er det premiering i følgende klasser: -Beste samling skytevåpen. -Beste samling blankvåpen. -Beste instruktive samling. -Beste enkeltgjenstand. -Åpen klasse -Westernvåpen De to siste klassene er kommet til i de senere år etter ønske fra medlemmene.
 
Kjøp/salg og bytte møter.
Utviklingen i Selskapet har i stor grad vært knyttet til medlemmenes behov og ønsker. For de av medlemmene som er samlere, har det både vært et behov og et ønske å kjøpe, selge eller bytte gjenstander med andre medlemmer for derved å kunne oppgradere samlingen. For å få dette i organiserte former, har man i de senere år viet ett møte til dette formålet. Her har de av medlemmene som har hatt noe å selge eller bytte, bestilt et bord for dette formålet slik at andre, inklusive gjester, har kunnet beskue gjenstandene for en eventuell handel.

Studier og forskning.
I løpet av sin 50-årige virksomhet har Selskapet opparbeidet et meget godt forhold til myndighetene. Spesielt gjelder dette Justis- og Forsvarsdepartementet og de underliggende Politi- og Forsvarsenheter. Selskapets seriøse posisjon i våpensaker, både faglig og kulturhistorisk samt god disiplin i medlemsmassen, har medført et samarbeid med ovennevnte instanser til felles nytte. Norsk Våpenhistorisk Selskap har som nevnt nedfelt i sine statutter å utbre kjennskap til bl.a. våpnenes kulturelle og historiske verdi. Dette har medført at Selskapet, er blitt betrodd noe av oppgaven med å ta vare på våpen og effekter som er kondemnert eller skiftet ut i Politi og Forsvar, men med historisk/museal verdi. Dette igjen har dannet grunnlag for studier og forskning som ellers ikke hadde vært mulig. At studier og forskning er en vesentlig del av medlemmenes interesse bevises av de mange bøker og skrifter som er gitt ut gjennom årene. Tema som kammerladere, Krag Jørgensen geværet, ammunisjon, P-38 pistoler og gamle børsemakere er bare eksempler på bredden i medlemmenes interesseområder. Det var også Fru Marja og Ludv. G. Braathens hensikt da de i juni 1956 donerte kr. 5000.- til Selskapet, at man skulle opprette en egen samling. På denne bakgrunn ble det av alle tildelte våpen eller gjenstander holdt tilbake ett eksemplar for dette formålet. Dessverre var dette umulig å gjennomføre, mest av mangel på egnede lokaler, slik at denne lille samling ble besluttet oppløst og gjenstandene solgt til medlemmene i 1997.
 
Årboken. 
Som det også er nedfelt i statuttene er det ikke bare gjennom sammenkomster, men også ved publikasjoner at Selskapet skal utbre kjennskapet til våpnenes, fanenes, og uniformenes utvikling gjennom tidene. En rekke gode foredrag og artikler ble som nevnt publisert i MtM, men det sittende styre i 1977 ønsket å gå videre. Opprinnelig sprang ideen om en årbok ut av den daværende formannen, Jan Brynhildsens hode og ble lansert på et styremøte. Det var ingen tvil om at Styret grep tanken begjærlig opptatt som man var av publikasjonstanken. Men - - - en årbok?? Navnet forplikter. Det å skaffe stoff til en ny utgivelse hvert år, kunne muligens vise seg besværlig. På den annen side håpet man at dette tiltaket skulle lokke frem skrivetanker både blandt medlemsmassen og utenfor. Norge er dessverre av en eller annen grunn dårlig forspent med våpen- og militærhistorikere utenfor Forsvarsmuseets miljø. Man var derfor enige om at det å legge seg på et høyt vitenskapelig nivå i artikler, ville være dødfødt. Dersom slike artikler kom, ville det være en ekstra bonus, men man hadde intet ønske om å gå Forsvarsmuseet i næringen på dette punktet. FMU var dessuten på denne tiden travelt opptatt med å flytte til nye lokaler i det gamle Hovedarsenalet, så det var lite trolig at man der ville ha tid til å fortsette tradisjonen fra Hærmuseets dager med utgivelse av årbøker. Den første Årboken kom i stand og ble delt ut til medlemmene i 1977. Heldigvis ble de fleste dystre spådommer gjort til skamme, - bidragsyterne meldte seg raskt og i løpet av et par år hadde man en trofast «stab» av skribenter som man kunne vente seg bidrag fra. Til tider har redaksjonen revet seg i håret over manglende stofftilgang. Det skjer nesten hvert år, men noe dukker alltid opp som kan brukes - ofte fra en uventet kant. De mange medlemmer som har bidratt med de forskjelligste emner har bekreftet at Styret den gang hadde rett i at det er en spesiell glede i å kunne dele sin kunnskap med andre. Årboksartiklene har dekket et bredt spekter; middelaldersverd, Tommyguns og pickel-hjelmer er bare noen få emner som er blitt belyst på årbokens sider. Det er å håpe at leserne har funnet stoffet like interessant som forfatterne som har delt sin viten med andre. Det er først og fremst forfatterne som er med å gjør årboken til det den er - en årviss begivenhet. Det var nok ikke uten en viss stolthet, Knut Erik Strøm - bokens mangeårige redaktør, kunne trykke: Årboken 10 år på 1987 utgaven. Når man nå nærmer seg 25 års ubrutt rekke av årbøker og samtidig har introdusert "stive" permer i anledning 50-års jubileet, må man kunne si at den er blitt en vesentlig faktor i fagmiljøet. Stoltheten er vel antakelig ikke blitt mindre ettersom boken i økende grad blir etterspurt av museer og institusjoner ikke bare i Norge, men til tross for språket, og et beskjedent «Summary in English», også i utlandet.
 
Forholdet til Hærmuseet/Forsvarsmuseet.
La det være helt klart - Norsk Våpenhistorisk Selskap hadde sitt utspring i Hærmuseet. Helt fra det første brev fra Oblt. Skaar til Jacob I. Mathiesen som var skrevet på Hærmuseets brevpapir til stiftelsesinnbydelsen der honoris causa Hærmusékomiteen var spesielt påtenkt. Oblt. Skaar var en ildsjel i arbeidet for Hærmuseet. Den gang hadde Hærmuseet sine beskjedne kontorer og verksteder i det gamle ridehuset nær innkjørselen til Akershus festning ved enden av Kirkegaten. Hovedparten av museets samlinger befant seg magasinert i kasser og i stabler som følge av manglende utstillingslokaler. I hauger fordelt på de forskjellige bygninger lå blandt annet de rustne, forkullede og forvridde rester av det forhenværende Artillerimuseums våpenbeholdninger. Store mengder skytevåpen, blankvåpen og andre gjenstander var blitt flammenes rov under krigen kort tid etter at de var blitt flyttet til Paleet ved Østbanestasjonen. Skaar merket en økende interesse for eldre våpen blandt private og ved andre museer. Ved å samle de interesserte i en slags »Hærmuseets venneforening» ville man kunne oppnå gjensidige fordeler, mente han. «Venneforeningens» medlemmer ville med støtte av Hærmuseets samlinger ha tilgang til studiemateriale og sak-kunnskap. Mens museet på sin side kunne nyte fordelene av kontakten med et våpeninteressert forum, så lenge samlingene uten utstillingslokaler ikke var tilgjengelige for allmenheten. Det var nok også i Oblt. Skaar's tanker at en venneforening ville kunne støtte arbeidet med å skaffe museet egnede utstillingslokaler. Det er da også typisk for den videre utvikling av Selskapet, at Hærmuseets direktør og stab har spilt en sentral rolle. Oberst Johannes Schiøtz som overtok som formann i 1954, Oberst T. Holm hvis enke i dag er æresmedlem, og Major Juel som var formann fra 1960 og Dir. E. Eyvang som selv er æresmedlem for bare å nevne noen, frem til Rolf Scheen som er dagens direktør ved Forsvarsmuseet. Styremøtene i Selskapet ble i mange år holdt på direktørens kontor, sjefen for museet, eller hans representant har hele tiden hatt en frivillig plass i Styret og valgkomiteen har en representant fra FMU blant sine medlemmer. At dagens møter stort sett blir holdt i Forsvarmuseets lokaler er også typisk for at Oblt. Skaars tanke om en «venneforening» har utviklet seg til at Selskapet i dag må sies å være Forsvarsmuseets forlengede og sivile arm. Et intimt samarbeid med 50 års tradisjoner til gjensidig hygge og nytte.
 
Forholdet til myndighetene. 
Som nevnt ovenfor har Norsk Våpenhistorisk Selskap et meget godt forhold til norske myndigheter som et seriøst Selskap som tar vare på vår våpenhistoriske kulturarv. At Selskapet anses som et senter for fagekspertise understrekes av at stadig flere takseringsoppdrag fra forsikringsselskaper og andre kommer inn. For å takle disse på en profesjonell måte, har styret utarbeidet en liste for internt bruk med navn på medlemmer og deres interesse/fag område. Som et hyggelig innslag kan nevnes at representanter for Forsvar og Justis ofte har deltatt på våre Våpenting og på våre Julemøter. Det holdes regelmessige møter med Politiavdelingen i Justisdepartementet, Selskapet er høringsinstans ved forslag til endringer i Våpenloven etc. Dette har hatt en del praktiske konsekvenser spesielt ved at Selskapet har levert inn en liste til Justisdepartementet for distribusjon til politikamrene, med navn på medlemmer som skal være faglige kontaktmenn i de enkelte politidistrikt. Dette særlig i forbindelse med et påtenkt tidsbegrenset amnesti for innlevering av våpen. I Det Kgl. Justis- og Politidepartements rundskriv G-93/99 datert 10.12.1999 om endringer i forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon er det med hjemmel i våpenlovens § 31 første ledd innført en endring i våpenforskriften del I litra B, ved at det tilføyes et nytt punkt 10 med følgende ordlyd: Tillatelse til erverv av skytevåpen til privat samling kan kun gis til medlemmer av Norsk Våpenhistorisk Selskap eller annen våpenhistorisk forening godkjent av Justisdepartementet. Departementet bemerker: Formålet med bestemmelsen er å forhindre at mindre seriøse samlere benytter godkjennelse som våpensamler til å erverve våpen de ikke på annen måte ville få kjøpt lovlig. Norsk Våpenhistorisk Selskap er foreløpig eneste godkjente våpenhistoriske forening.
 
Forholdet til våpenhistoriske selskaper i Danmark og Sverige.
Både i Sverige med sitt Armémuseum, Kungliga Livrustkammar og staselige private våpensamlinger, og Danmark med Tøjhusmuseet, National-museet og betydelige private samlinger, hadde lenge hatt sine våpenhistoriske selskaper. Men det var nok særlig Våbenhistorisk Selskab i København som sto nærmest i kontakt med den nye grupperingen i Oslo i 50-årene. Det danske selskapets lover dannet derfor grunnlaget for utformingen av de tilsvarende norske vedtekter. Dessuten var de fleste av de første foredragsholderne fra våre naboland, enten museumsfolk eller medlemmer av de våpenhistoriske selskaper der. Presidenten i det danske selskap, landsretssagfører Tage Lasson, med en av de flotteste samlinger av gamle Colt-revolvere på denne siden av Atlanteren, opptrådte med foredrag om revolvervåpen. Dr. philos Arne Hoff bestyrer av det danske Tøjhusmuseum og hans kollega H. D. Schepelern var rutinerte foredrag- holdere når det gjaldt henholdsvis eldre skytevåpen og blankvåpen, - liksom det svenske Armémuseums bestyrer fil.dr. Heribert Seitz og hans kollega Torsten Lenk ved Livrustkammaren åpnet medlemmenes øyne for våpenhistorien som fascinerende vitenskap. Samarbeidet, blandet med en god porsjon overmot, ga seg utslag i det unge Selskapets innbydelse til nordisk Våpenhistorisk Kongress i Oslo i maidagene 1958. Med bistand av Oslo by's ordfører, inklusive mottakelse på Oslo Rådhus, og med all mulig støtte av hovedstadens museer kunne man jo varte opp med et fyldig program. Kongressen kunne glede seg over 60 skandinaviske deltakere. I de senere år har samarbeidet med de andre nordiske land bestått med vekslende intensitet. Imidlertid er mange medlemmer i de nordiske Våpenhistoriske selskap medlemmer hos hverandre, noe som gir både personlig og organisasjonsmessig utbytte. Forholdet til europeiske organisasjoner. Norsk Våpenhistorisk Selskap innså på et tidlig tidspunkt at et samarbeid også utenfor Norden er nødvendig i en globalisert verden. Felles våpenlovgivning innen EU og EØS, Schengen avtaler etc. påvirker en utvikling langt ut over de nasjonale hensyn. Selskapet startet derfor arbeidet i Federation of European Societies of Arms Collectors, FESAC allerede i 1993. Dette arbeidet forsterker også samholdet i Norden og NVS har stort sett vært representert på alle FESACs møter opp gjennom årene.

Kvinnens plass i NVS.
«Det står kvinner bakom alt», heter det, så også i Norsk Våpenhistorisk Selskap. Uten å redusere betydningen av det arbeid en rekke kvinner har gjort for Selskapet, som støtte for sine menn, som sekretærer i det skjulte og som medlemmer, er det særlig 3 kvinner som har vært med på å prege utviklingen: Fru Marja Hedberg Braathen var en av stifterne og hennes bakgrunn for en aktiv rolle var klar; Fru Hedberg Braathens våpensamling, som tidligere fantes på herregården Bjärsjölagård i Skåne skal ha vært en de fineste private samlinger i Norden. Etter at Bjärsjölagård ble solgt i 1959 ble en mindre del av våpnene tildelt plass på Kristianstads Museum, mens storparten ble deponert i Ystad Museum hvor en større hall er innredet til dette formål. Blandt skytevåpnene fantes et antall geværer og pistoler, tilvirket av børsemakere i Stockholm med en flintlåsbørse som har tilhørt kong Frederik I som er et klenodium. Som stifter og setteformann i en periode skulle fru Marja Hedberg Braathen's utsagn «Det å samle våpen er en vitenskap, som gir tilknytningspunkter til krigs- og kulturhistorie og at interesse og ansvar for en samling vekker lysten til å fordype seg nærmere i et interessant emne» være særdeles vel fundert. Det er vel også all grunn til å anta at fru Marja Braathen hadde en finger med i spillet da Selskapet mottok kr.5.000,- til opprettelse at fru Marja og Ludv. G. Braathen's fond i juni 1956. Fru Lillemor Skaar var sikkert allerede fra starten en god samarbeidspartner for sin mann Oblt. F. C. Skaar. På generalforsamlingen i april 1959 ble hun imidlertid valgt som formann for Selskapet. I sin tiltredelseserklæring takket hun for den tillit som var vist henne og hennes styre ved valget, som hun for sitt eget vedkommende ikke fant særlig godt «Jeg er sannsynligvis det minst forenings-mindede menneske i byen, jeg har aldri sittet i et styre, enn si vært formann, så dere kan nok forstå at jeg som debutant føler meg på tynn is». Som kvinne hadde formannen alltid føyet seg etter Pauli ord om hennes rolle i forsamlinger, men fant likevel trøst og støtte i at profeten muligens ville se med overbærenhet og velvilje på hva en våpenhistorisk forening måtte finne på. Det gikk imidlertid utmerket frem til neste generalforsamling da hun frasa seg gjenvalg. På et styremøte 13 april 1957 ble det gjort vedtak om å engasjere fru Lizzie Matheson ved Hærmuseet som Selskapets kasserer for en årlig godtgjørelse kr.200,-. Dette fordi den forrige kasserer hadde sluttet. Det man ikke direkte skal tillegge Styret den gang, er at dette sannsynligvis er blandt de klokeste styrevedtak som noensinne er fattet. Fru Matheson påtok seg oppgaven, noe som kanskje ikke er så eksepsjonelt, det spesielle, helt unike, er at hun var Selskapets kasserer i 38 år. Hva dette har betydd av kontinuitet i driften, kan man bare ane. Hennes sylskarpe hjerne og aldri sviktende hukommelse har vært til uvurderlig hjelp for en lang rekke styrer og formenn. Hennes arbeid har holdt pinlig orden i medlemslister, kontingent, auksjonsoppgjør, kjøp og salg og regnskaper.
 
Lokalavdelinger.
Tanken om en lokalavdeling av Norsk Våpenhistorisk Selskap i Trondheim ble tatt opp våren 1971 av daværende formann i NVS, Harald Uggen. Med en lokalavdeling kunne medlemmer av NVS, bosatt nordenfjells, lettere møtes for å pleie interesser innen selskapets virkefelt. Han kontaktet fungerende bestyrer ved Rustkammeret i Trondheim, Anton Gjørv, som samlet medlemmer i NVS bosatt i Trondheim for å drøfte ideen om etablering av en lokalavdeling nordenfjells. Resultatet ble innbydelse til et stiftelsesmøte i april 1972. Den 21. april 1972 ble den Nordenfjeldske avdeling av Norsk Våpenhistorisk Selskap stiftet på et møte i Rustkammeret i Trondheim. NVS avdeling Nordenfjelds utviklet seg til å bli en aktiv, livskraftig forening og har med sitt mer enn 25-årige virke dannet modell for opprettelse av andre lokalforeninger. Ønsket om å samles lokalt for å dyrke de våpenhistoriske interesser er selvsagt til stede over hele landet. Selskapets nåværende formann Tor Karstensen har stått sentralt i arbeidet noe som har resultert i opprettelse av lokalforeninger i Bodø, Bergen, Stavanger, Kristiansand og i Sjåk i Nord-Guldbrandsdal. Lokalforeningene har sitt eget styre, men er i ett og alt underlagt hovedstyret i Oslo.
 
Bondeøksen.
Ethvert Selskap med respekt for seg selv må ha et merke. Så også med Norsk Våpenhistorisk Selskap. I MtM nr. 23 fra august 1960 gikk det derfor ut en invitasjon til medlemmer om å delta i en konkurranse om utkast til et slikt merke. Som belønning for det beste utkast settes opp en premie bestående av en jegerhirschfenger M/1788, brannskadet, men godt oppusset og restaurert. Ved 10-årsfesten i november 1960 ble over 40 utkast til medlemsmerke for Selskapet lagt frem og livlig kommentert av medlemmene. På generalforsamlingen 12 april 1961 meddelte formannen at innkomne forslag til merke ville bli gjennomgått av et utvalg. Dette utvalget gikk så til arbeid og vurderte i alt 42 forslag. Man la vekt på følgende løsninger som heldige: - De som bruker typiske norske våpen. - De som er ukompliserte. - De som ikke inneholder for mange farger. - De som ikke minner om noe annet merke. Formannen i «merkekomiteen», oblt. Sollie, la frem resultatet av konkurransen på medlemsmøte 7 mars 1962. Det viste seg da at både 1. og 2. premie (2 års medlemskap) var tilfalt kriminalbetjent Harald Uggen. 3. premie (1 års medlemskap) gikk til skipsreder Fredrik Zimmer. Merket Bondeøks er båret med stolthet av Selskapets medlemmer i snart 40 år. I forbindelse med 40 års-jubilet for Selskapet satset imidlertid Styret på å bruke merket til å profilere Selskapet ytterligere. Et blazermerke i gullbroderi samt en bordfane kompletterte det kjente jakkemerke. Videre ble det innført jakkemerke med ekeløv. Dette vil av Styret kunne tildeles: - Alle Æresmedlemmer - Styremedlemmer, tillitsmenn og andre for fortjenestefullt arbeid for Selskapet, dels som takk for innsatsen, dels for å oppmuntre andre medlemmer til innsats.

Jubileer
At Norsk Våpenhistorisk Selskap begynner å bli en forening med tradisjoner understrekes av de etterhvert feirede jubileer. Ti års festen ble feiret av i alt 54 personer, inkludert medlemmer, ektefeller og gjester benket rundt festbordet i Oslo Militære Samfund onsdag 9. november 1960. Kveldens hedersgjester var fru Lillemor Skaar og herr Iacob I. Mathiesen. Toastmaster, skipsreder Fredrik Zimmer, ønsket velkommen idet han konstaterte at selv om ti år ikke representerer noe bemerkelsesverdig stort tidsrom i en forenings liv hadde man ønsket å markere denne første milepel i Selskapets historie. Formannen, major Anders Juel, holdt talen for dagen; kriminalbetjent Harald Uggen holdt damenes tale og rittmester Hans Mollatt takket for maten. Deretter var det våpensamlerens 5. minutter og samlerprat til ut i de små timer. 25-års jubileet ble markert lørdag den 1. og søndag den 2. november 1975 med følgende program: Lørdag 1. november Gjester og medlemmer ønskes velkommen i Oslo Militære Samfund, med en kort orientering om bygningen. Utstilling av våpen fra medlemmenes samlinger. Omvisning i Hærmuseets samlinger. Omvisning i Norges Hjemmefrontmuseum. Det serveres sherry/cocktails. «Lånte fjær i Kongens klær» en kavalkade over uniformer og uniformsmoter gjennom tidene. Jubileumsmiddag etterfulgt av dans til orkester fra H.M. Kongens garde. Søndag 2.november Besøk i Bedriftsmuseet ved Kongsberg Våpenfabrikk. kl. 12.30 Lunsj i Saga hotel. Ved 40-års jubileet var det naturlig nok en jubileums middag i Oslo Militære Samfund, tradisjonen tro som den sentrale begivenhet lørdag 10. november 1990. Samtidig åpnet en jubileumsutstilling i Forsvarsmuseets lokaler med gjenstander og våpen fra medlemmenes samlinger og som var åpen frem til 26. november.. En veteranaften ble arrangert 4. september der man forsøkte å gjenspeile miljøet fra "gamle dager" der Jon. Sv. Dahl kåserte fulgt av en hyggeaften 2. oktober med oberst Th. Gamst som kåsør. Det finnes også andre jubileer der det er naturlig at Norsk Våpenhistorisk Selskap er med og markerer. I 1994 var Krag Jørgensen geværet 100 år og Selskapet var i den anledning med på en Jubileumsutstilling på Forsvarsmuseet. 50-års jubileet markeres ved en historisk skyting på Terningmoen 5. og 6. august 2000, en Jubileumsutstilling på Forsvarsmuseet i hele november samt en Jubileumsmiddag i Oslo Militære Samfunn på selve dagen den 7. november med innbudte gjester fra myndigheter og kolleger fra andre land. Her vil dagens Direktør ved Forsvarsmuseet, Rolf Scheen, bli utnevnt til æresmedlem på grunn av sitt sterke engasjement for Selskapet og for utvikling av samarbeidet med FMU.
 
Fremtidsvyer
Etter 50 års virksomhet er det klart at Norsk Våpenhistorisk Selskap er kommet for å bli. Det har satt sitt preg på den kulturhistoriske våpeninteresse i de forgangne 50 år. Mange av Selskapets medlemmer er i en alder hvor de opplevet, og tildels deltok i, den 2. verdenskrig. 5 år med krig, okkupasjon og militær-diktatur. Dette har satt sitt preg på den våpenhistoriske interessen for en del av medlemmene og er en viktig del av Norges historie som ikke må glemmes. Det er viktig å ta vare på våpen og effekter av historisk verdi for studier og forskning. Et stadig nærmere samarbeid med Forsvaret ved Forsvarsmuseet om denne oppgaven vil derfor prege Selskapet i årene fremover. Den fagkunnskap som opparbeides vil bli stilt til disposisjon for landets myndigheter. Selskapet vil dessuten ta aktiv del i utformingen av vår våpenlovgivning sammen med skytter- og jeger organisasjoner. Selskapet vil også etter hvert overfor et bredere publikum kunne representere et våpenhistorisk forum med kunnskaper og gjenstander av nasjonal og internasjonal verdi. Et sentralt ledd i denne virksomheten vil være å fortsette arbeidet med Årboken som når langt ut over medlemmenes egne rekker. Samarbeidet med de andre våpenhistoriske selskaper, først og fremst i Norden, men også i andre land via FESAC bør styrkes. Dette for å få et bredere grunnlag for det videre arbeid i et samfunn som preges av internasjonalisering og mindre avstand mellom nasjonene samt i stadig større grad,en felles lovgivning En sterk kulturhistorisk forankring vil bli enda viktigere i en fremtid preget av turbulens og rastløshet. En nasjons styrke ligger i de kulturhistoriske tradisjoner. Norsk Våpenhistorisk Selskap vil på sitt felt bidra til å bære disse fremover.

Styre og tillitsmenn
Selskapets formenn frem til i dag kan muligens ha en viss interesse i historikken: Oberstløytnant Fritz C. Skaar 1950 - 1952
Kammerherre Richard Andvord 1952 - 1954
Oberst Johannes Schiøtz 1954 - 1957
Sivilingeniør Jon Sv. Dahl 1957 - 1959
Fru Lillemor Skaar 1959 - 1960
Major Anders Juel 1960 - 1963
Sivilingeniør Jon Sv. Dahl 1963 - 1967
Kapteinløytnant Eiulv S. Akselson 1967 - 1969
Politibetjent Harald Uggen 1969 - 1972
Bedriftsøkonom Per Terje Norheim 1972 - 1973
Tannlege Kjell Solhaug 1973 - 1976
Bedriftsøkonom Jan Ph. Brynhildsen 1976 - 1980
Lensmannsbetjent Thor Engebretsen 1980 - 1983
Siviløkonom Carl E. Christophersen 1983 - 1985
Avdelingssjef Alf Vidar Eckholt 1985 - 1997
Sivilingeniør Tor Karstensen 1997 -
Tillitsmenn i Jubileumsåret 2000: Klubbmester: Einar Helge Myrda, medhj. Dag Olausson Skattmester våpen: Torfinn Momrak Skattmester Årbok: Tollef Moe MtM redaktør: Per Mathisen Redaktør Årbok: Knut Erik Strøm Auksjonarius: Dag Olausson, medhj. Bjørn Stenerud Kai H. Raa Medlemskapskomite: Iver Linde-Nielsen Frank Jacobsen Møtereferenter: Knut Bjerve Thor Andreas Grannæs Revisor: Jacob Høst Vararevisor: Per Terje Norheim Valgkomite: Paal Mevik Carl Emil Christophersen Stein Kamphaug Regnskapsfører: Sverre Thorsen
Copyright © Norsk Våpenhistorisk Selskap
Organisasjonsnr:989 133 799